Bankkunden Ivar Røeggen vekket en sovende bjørn da han i 2013 vant mot DNB i Høyesterett i en erstatningssak som omhandlet kompliserte spareprodukter solgt av storbanken. Rundt om i det ganske land stilte hobbyinvestorer og småsparere seg selv spørsmål om de også kunne få tilbake sparepengene som var tapt i aksjemarkedet.
Tvistesummen var i seg selv et forholdsvis lite beløp. Høyesterett i storkammer tilkjente Røeggen 230.000 kroner i erstatning med tillegg av forsinkelsesrenter. Dette var beløpet Røeggen hadde tapt på sine investeringer gjennom DNB. Saksomkostningene derimot endte på over 4,7 millioner kroner som DNB måtte dekke. Hvor mange millioner kroner DNB i etterkant av dommen har betalt ut til øvrige kunder med tilsvarende investeringsprodukt, har jeg ikke lenger oversikt over.
Så - Hvorfor betalte ikke bare DNB tvistesummen på knappe 200.000 kroner og så seg ferdig med saken?
Saken var av prinsipiell betydning. DNB anførte hele veien at en investor selv må være ansvarlig for egne investeringer. En slik anførsel tar utgangspunkt i at kunden (investor) er en rasjonell og fornuftig beslutningstaker som selv har vurdert både oppside og nedside før han signerer papirene og overfører pengene til investeringsrådgiveren eller aksjemegleren sin.
En dom som kunne avklare denne påstanden var ventet å ha såkalt stor prejudikatvirkning, det vil si at avgjørelsen ville kunne komme til å stake ut kursen for fremtidig rettstilstand og dermed få konsekvenser for lignende saker i fremtiden. For DNB var dette opplagt viktig, da Røeggen ikke var den eneste kunden som som hadde investert i det aktuelle eller lignende spareprodukt.
Høyesterett konkluderte med at det var banken som var ansvarlig for Røeggens investeringer. Dommen var ikke en "umyndiggjøring" av private, ikke-profesjonelle investorer som må beskyttes mot seg selv. Hovedregelen om at investor er ansvarlig for egne investeringer gjelder fremdeles.
Av interesse er derimot rettens konklusjon om at det ikke ikke var ulovlig å selge den type investeringsprodukt som Røeggen hadde investert i. Andre som hadde investert i produktet ville med andre ord ikke automatisk ha rett på tilsvarende kompensasjon. Det ville faktisk ikke vært ulovlig selv om investeringen med 99 % sannsynlighet ville gå tapt. Det som gjorde det ulovlig var at DNB sine rådgivere hadde presentert produktet som en gavepakke og en sjeldent god mulighet for å tjene penger. Det var det ikke.
Det er det sjeldent.
Begrunnelsen var at banken ikke hadde gitt Røeggen den informasjonen han trengte for å ta en fornuftig beslutning for sparepengene sine. Hvordan skulle Røeggen klare å ta en riktig beslutning når premissene for beslutningen var feil?
Så - hvordan skal private investorer uten inngående kjennskap forstå når investeringsrådgiveren holder tilbake eller tilslører viktig informasjon? Det blir tema for resten av denne bloggen.
